Fotstamping med hæl og tå i flamenco.
Mild. Sart. Øm.
Zarzuela er en spansk musikkteaterform med både sang, dans og talt dialog. Hører inn under opera som hovedgruppe. Kalles også spansk operette. Innholdet i tekstene er stort sett av nasjonal karakter. Den første utgaven betegnes gjerne som barokkens zarzuela, med røtter til 1600-tallet, og var en mer aristokratisk kunstform.
Syngespillet opphørte rundt samme tid som den italienske og franske operaen blomstret for fullt i Spania på 1700-tallet. Men ved midten av 1800-tallet vokste det frem en ny interesse for denne operaformen, med talt dialog. Den nyere utgaven betegnes ofte som romantikkens zarzuela, hovedsakelig med 2 varianter: en lang tre-akters (eller flere) género grande og den kortere formen med kun en akt kalt género chico.
Liste over noen zarzuela-komponister:
Ledig. Lett.
Pekefinger.
Arabisk strofisk diktning.
Begeistring. Entusiasme. Iver.
Fyrig. Ivrig.
Et over 4000 år gammelt kinesisk strengeinstrument i familie med cither. Kalles og skrives også Guzheng eller Gu Zheng. Ordet gu betyr gammel.
Består av en enkel langstrakt og smal resonanskasse av tre. Over lokket til kassen ligger det strenger som er festet til hver kortende av kassen. Sidene og bunnen er vanligvis laget av rødt sadeltre. Toppen av kassen er buet, og laget av annet tremateriale.
Den moderne utgaven av instrumentet har 21 til 26 strenger, hvilende på flyttbare strengestoler plassert i en lett buet diagonal. Opprinnelig var det bare 12 røde silkestrenger. I dag brukes det stort sett stål- og nylonstrenger.
Tradisjonelt stemt til en pentaton skala. Stemmes nå til forskjellige pentatone skalaer samt heptatonisk, diatonisk og semikromatisk skala. Spenner over tre til fire oktaver.
Høyre hånds fingre klimprer strengene, mens fingrene på venstre hånd trykker dem ned og utfører endring av tonehøyde, glissando og vibrato. Det er heller ikke uvanlig å spille med begge hender samtidig. Klangen er lys og kraftig.
Sigøyner stil.
Et blåseinstrument tilhørende gruppen aerofoner. Under storhetstiden, som utgjør middelalderen, renessansen og tidlig barokk, ble zink benyttet til både innendørs og utendørs arrangementer, og alt fra dansemusikk til seriøs kirkemusikk. Det er særlig overgangen mellom sen renessanse og tidlig barokk hvor en finner instrumentet mest brukt.
Et av de mest allsidige blåseinstrumenter fra renessansen, selv om opprinnelsen er mye eldre. Forløperen var laget av dyrehorn. Zink har stor spennvidde i volum. Er kraftig som en trompet, myk som en blokkfløyte og en klang som ligger mellom en myk trompet og en obo. Betegnes også som det instrumentet som lå nærmest den menneskelige stemmen. Ble derfor ofte benyttet sammen med kor, alene med lutt eller også i store grupper.
Zinken er laget av et uthulet trestykke med konisk boring, stort sett bygget opp av to halve deler som er limt sammen. I renessansen ble treet dekket med svart lær. De mer eksklusive variantene var laget av elfenben, uten lær, navngitt cornetto bianco. Det er stort sett 6 fingerhull på oversiden pluss ett på undersiden, til tommelfingeren. I tillegg har instrumentet et trompetlignende munnstykke. Munnstykket ble ofte laget av elfenben.
Instrumentet består altså av et rør med fingerhull, tilsvarende en blokkfløyte, og materialet er stort sett tre. Av den grunn kan det plasseres i kategorien treblåseinstrumenter. Samtidig så anblåses det med et koppformet munnstykke, som gjør at det også kan plasseres i kategorien messinginstrumenter. Men instrumentet har derimot ikke ventiler, og er heller ikke laget av metall. Så det passer egentlig ikke i noen av kategoriene, eller i begge, fordi det er en krysning av begge, en hybrid.
På italiensk heter instrumentet cornetto, som beskriver dets opprinnelse best da det tidligere ble laget av dyrehorn og var et lite instrument: corno = horn, og endelsen etto = lite. Flere navn benyttes. Engelsk: cornett. Fransk: cornet à bouquin. Italiensk: cornetto. I Belgia, Nederland og Tyskland brukes det tyske navnet Zink.
Må ikke forveksles med det engelske instrumentet cornet, stavet med en t, som på norsk er det samme som en moderne kornett, selv om det tidligere navnet ble stavet med kun en t.
Zinkfamilien består av forskjellige utforminger, størrelser og tonehøyder, med egne beskrivende navn. Instrumentet er stort sett buet til høyre, men ikke alltid, i tillegg til rett- og S-formet.
Det minste instrumentet var en sopran zink, en cornettino. Deretter fantes det tre grunnleggende typer diskant-utgaver: buet, rett og dempet. Rett zink ble lite brukt. Krum zink gjorde det lettere å nå fingerhullene, og var i tillegg ofte 8-kantet på utsiden. Mute zink hadde munnstykket dreiet rett inn i instrumentet. Tenor-utgaven var S-formet og hadde ofte 7 fingerhull i tillegg til tommelhull. Den største utgaven var bass-utgaven, navngitt serpent, og var et slangeformet bassblåseinstrument med 6 fingerhull og ingen tommelhull.
Se: Cither
Samme som kazoo.
Lombardisk rytme. Rytmisk haltende. Synkopert.
Se: Zurna
Se: Zurna
Se: Zurna
Et orientalsk oldtids blåseinstrument tilhørende gruppen aerofoner og familien treblåseinstrumenter. Zurna er en skalmeie med dobbelt rørblad i munnstykket, og betegnes derfor også som et rørbladinstrument.
Det er et krevende instrument å spille da en må puste sirkulært; puste inn gjennom nesen og tilføre jevn luftstrøm med munnen, uten fall i lufttrykket. Zurnaen gir enten mye lyd eller ingenting. Leppene skal ikke være i kontakt med rørbladet. Kinnene skal være oppblåste med rørbladet i midten av munnhulen.
Hensikten med pusteteknikken er at det skal komme en kontinuerlig uavbrutt strøm av toner. Når det gjelder å spille på instrumentet så har det likhetstrekk med blokkfløyte og klarinett. Lydstyrken er derimot så kraftig at instrumentet helst spilles utendørs. Klangen er gjennomtrengende og intens. Ble tidligere brukt som et militærinstrument. Brukes i dag mest til festivaler, folkedans, tradisjonelle landsbybryllup, militære seremonier, sportsaktiviteter, osv.
Tonekontroll utføres både med lufttrykket og de diatonisk ordnede fingerhullene på fremsiden. Finnes i utgaver med seks til åtte hull. Det er også ett hull på undersiden. Spennvidden er 2 oktaver. I tillegg akkompagneres zurnaen ofte av davul, en stor håndholdt dobbeltsidig basstromme, eller også som par bestående av zurnaer med forskjellig størrelse og tonedybde.
Zurnaen er antakelig forløperen til Europas skalmeie som igjen er forløperen til obo, fagott og klarinett. Laget av ett stykke, ofte av tre fra kirsebær- eller plommetre, med konisk boring. Enden er utformet som en sterkt utsvinget trakt, som gir instrumentet dets karakteristiske megafonvirkning.
Instrumentet finnes i mange varianter over større deler av verden, med egne lokale, regionale, nasjonale og tradisjonelle navn, bl.a. ghaita, mizmar, nagaswaram, rhaita, sahnai, shehnai, sopila, sorna, surna, surnai, surnay, zourna, zukr, zurla, zurna osv.
Tilbakeholden. Roligere tempo.
To. Tallet 2.
Se: Tostemmig
Mellomakt.
Se: Intermezzo
Mellomtone.
To. Tallet 2.
Cymbal.
Avventende. Rolig. Tvilende.