Skalaer
s1 Skalaer
s2 Skjemaforklaring
s3 Dur og moll skalaer
s4 Modale skalaer, (kirketonearter)
s5 Andre vanlige skalatyper
s6 Blues-skalaen
Blues
Blues har sin opprinnelse blant svarte nordamerikanske slaver på slutten av 1800-tallet, og kan nærmest defineres som folkemusikk. På den annen side er bluesen en vesentlig del av jazzens utvikling, samt at den ofte består av mye improvisasjon. Av den grunn er det mange som båsplasserer blues som en stilart tilhørende sjangeren jazz.
Det er spesielt to ting som karakteriserer blues:
I utgangspunktet er blues et psykologisk fenomen, en måte å avreagere på når en føler seg "blue" (nedtrykt og trist). Det sies blant svarte fattige bluesmusikere at hvite rike mennesker aldri vil kunne spille original blues, bare etterligne den. Følelsene, tradisjonene og stemningen som ligger bak både musikken og tekstene har lange historiske røtter og kan ikke kopieres, kun erfares.
Det andre som karakteriserer blues er de såkalte blå tonene.
Blåtoner
Opprinnelig ble blues sunget med toner som ikke passet vestens måte å stemme instrumenter på.
3. skalatone bestemmer om akkorden er en moll (liten ters) eller dur (stor ters). Den ble sunget som en mellomting av liten og stor ters.
5. skalatone ble sunget som en mellomting av forminsket og ren kvint.
7. skalatone ble sunget som en mellomting av liten og stor septim.
Med utgangspunkt i C dur, vil blåtonene ligge mellom Eb og E, Gb og G samt Bb og H:
Dette skaper en litt sur, klagende og ustemt klangopplevelse. Derav begrepet "blue notes".
Blåtonene oppnås på en gitar ved å slå an en liten ters, og deretter bende strengen slik at tonen høynes oppover mot en stor ters. Det samme gjelder de øvrige tonene, som høynes oppover med bend- eller slide-teknikk. Men ikke helt opp.
Blues-skalaen
Egentlig finnes det ikke en bestemt blues-skala. Det finnes mange. I tillegg er de såkalte blues-skalaene kun varianter og kombinasjoner av flere kjente skalaer.
Mye brukt er kombinasjonen av vanlig dur skala og blåtonene. Skalaens toner spilles naturligvis ikke rett etter hverandre. Valg av toner tilpasses etter gehør, smak og erfaring. Dette gir mange muligheter og varianter. Flere av disse er blitt betegnet som blues-skalaer.
En variant som er mye brukt er moll pentaton, der forminsket kvint er lagt til. Mange mener at dette er selve blues-skalaen, men det er altså ikke annet enn en av mange varianter.
Improvisasjon og praktisk bruk
Hvordan spille blues-soloer når en er helt fersk? Start gjerne med pentaton skala. Forsett så med å legge til blåtonene. Gå deretter videre og eksperimenter med stadig flere nye toner.
Dissonerende og konsonerende elementer skaper spenning, verktøyet her er nettopp blåtonene.
Glidende tonebevegelser brukes ofte, spesielt med slides på gitar. De vanligste bevegelsene går fra liten (lav) til stor ters, fra forminsket (lav) til ren kvint og fra liten (lav) til stor septim.
Et annet triks er veksling mellom dur og moll skalaer, noe som gir en fin og spennende variasjon.
Frasering er også viktig. Toner som lander på akkordenes viktigste toner oppleves som en avsluttende musikalsk setning. Kvint er den minst dominerende tonen, mens grunntone, ters og septim definerer akkorden.
Blues kan med andre ord gjøres skikkelig sofistikert med kombinasjoner av kromatiske løp, modale (kirketoneart) og andre skalaer i kombinasjon med blåtonene. En slik form for improvisasjon krydrer klangbildet og skaper både dybde og variasjon. Gleden over å mestre samt lytte til soloene blir da også tilsvarende hevet.